1. Språket har mye å si for byggingen av en ny nasjon i den grad at det gir en tilknytning, men gjør samtidig at en nasjon skiller seg fra en annen. På 1800-tallet var dette svært viktig for det norske folk for å gi en følelse av selvstengighet. I tillegg var det viktig å få et eget språk på denne tiden, fordi det gjorde det lettere for forfattere å uttrykke seg, uten å mangle ordforråd.

2. Romantikken er den tidsepoken der man så tilbake på det gamle og naturlige, og man la mye vekt på den vakre og ville naturen. Nasjonalfølelse var i større eller mindre grad viktig og det er typisk at ønske om å bygge en nasjon skulle vokse frem nettopp i romantikken. Det var viktig at fellesskapet kunne bindes sammen gjennom språk og felles fortid. Derfor ble det naturlig å hente frem gamle dialekter fra forskjellige steder i Norge og danne et felles språk, i stedet for å legge vekt på dansken.

3. Det er flere nordmenn fra 1800-tallet som kan regnes som bokmålets ”bestefar”. Vi har Knut Knudsen kalles gjerne for bokmålets far og han kom med initiativet om å endre enkelte rettskrivningsprinsipper (f.eks fra Control à Kontrol). Han fikk selv ikke oppleve sine egne ideer i praksis, men de skulle være med på å grunnlegge dagens bokmål.

Wergeland var en forfatter på denne tiden som bidro med å etablere bokmålet. Han byttet ut mange danske ord med ord fra den daglige talen i tekstene sine.

4. Asbjørnsen og Moe dro rundt i Norge og samlet inn eventyr (slik som Den syvende far i huset). Da som nå, fantes det mange dialekter, og Asbjørnsen og Mo satte sammen en mellomting av disse dialektene og dansk. De var også nødt til å bruke ord fra dialekter for at det skulle høres mest mulig liket ut som slik de ble fortalt. Dette bidro til en overgang fra dansk til bokmål.

5. Knud Knudsen ble født på begynnelsen av 1800-tallet og var lærer i norsk og språkforsker. Han er kjent for sine ideer om å fornorske det danske skriftspråket og danne det som vi i dag kalle bokmål. Han ønsket at man utvidet og utviklet et norsk ordforråd, og han fant dermed på mange nye ord, eller hentet frem ord fra dialekter, menge eksisterer i dag. Flere forfattere på denne tiden tok i bruk fornorsking av skriftspråket. Vi har blant annet Bjørnson, som nevnt over, Asbjørnsen og Moe, og Henrik Wergeland.

6. Ivar Aasen ble også født på begynnelsen av 1800-tallet og var dikter og språkforsker. Vi kjenner han godt som grunnleggeren av nynorsk. Ivar Aasen dro rundt og fanget opp kjennetegn ved ulike dialekter i hele Norge, og samlet dem til et felles språk, landsmålet. Arne Garborg var en forfatter på denne tiden som skrev konsekvent bare på nynorsk/landsmål. Han var en av forfatterne som kunne utfolde seg ved hjelp av det nye skriftspråket.

7. ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej” er et sitat fra Knud Knudsen. Gjennom dette sitatet peker han på at endringer har størst nytte dersom de skjer gradvis og ikke veldig raskt. Her tenker han på språkovergangen. Han mente at det nye språket ville få mye større suksess dersom folk fikk litt tid på seg til å innfinne seg med det i dagliglivet, enn hvis det skjedde fort og dramatisk.

8. Skandinaviske forfattere møttes i 1869 til et rettskrivningsmøte i Stockholm. Man ønsket med dette å oppnå enkelte felles rettskrivningsregler som man kunne være enige om. Det var som sagt skandinaviske forfattere som deltok i dette møtet, og bland dem var for eksempel de norske forfatterne Knud Knudsen og Henrik Ibsen. På dette møtet kom man frem til:

1. man skulle bruke latinske bokstaver og ikke gotiske

2. i ord skulle to a-er endres til en å

3. man skulle skrive substantiv med små bokstaver og ikke store (slik som man gjør på tysk)

9. Jamstillingsvedtaket fra 1885 gikk ut på at bokmål (riksmål) og nynorsk (landsmål) skulle være likestilt som språk (også i dag). Dette vedtaket er i dag grunnen til at begge språkene skal læres på skolen. Dette vedtaket gir en også rett til å levere inn offentlige papirer på både bokmål og nynorsk

10. I 1878 kom et vedtak som sa at ”Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog”. Når barna skulle undervises på sitt eget talespråk, ville de få større utbytte av undervisningen. Det var veldig stor variasjon i talespråket hos elevene, og det var riktigere med denne typen undervisning.

Språkdebatten på 1800-tallet

Modernismen og Sigbjørn Obstfelder

Kjennetegn ved modernismen er at det bryter med det som alt er etablert og at det er svært frie linjer. I dikt er det lite rim og rytme, og i skuespill og romaner finner vi eksperimentering med uvanlige komposisjoner. Man finner gjerne mistillit, angst og skepsis til samfunnet og hvordan det vil utvikle seg, fremtidspessimisme. Stemningen er gjerne trist og man legger helst vekt på moderne fenomener.

Grunnet til at forfattere på 1890-tallet bryter med den tradisjonelle tradisjonen var at de var kritiske til den retningen samfunnet beveget seg mot. Vi kan se på den nye retningen som en protest mot den nye og moderne. Forfatterne følte seg fremmedgjorte og hjemløse og så på verden som kaotisk.

Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i 1866 og var en kjent norsk forfatter. Han regnes som en av de første modernistene i Norge. I 1893 kom han ut diktsamlingen Digte som skilte seg ut fra annen norsk litteratur på den tiden. ”Jeg ser” er et kjent dikt som står i denne samlingen. Her beskriver han den fremmedfølelsen mange forfattere følte ovenfor moderniteten.

De gråblå skyene Sigbjørn Obstfelder beskriver, skal forestille den forurensningen som kommer fra industrien. Han viser at han ikke føler han er en del av verden han ser, men han ser ned på alt det som er fremmed. Han begynner med å se på verden på avstand, men kommer nærmere inn på mennesker og byen. Skyene går fra å være hvite, til å bli tunge og regnfulle. Temaene er fremmedfølelse, angst og ensomhet. Sigbjørn Obstfelder bruker gjentakelser: ”Jeg ser” og ”dette er altså..”

Modernistiske trekk i diktet er en redsel og fremmedfølelse ovenfor det moderne og nye. Det er typisk med pessimisme overfor fremtiden, en undrende og uforstående tone. Det er en uvanlig rytme i diktet i forhold til det som var vanlig på denne tiden og det er lite faste linjer, med ufullstendig setninger og utrop.