1. Språket har mye å si for byggingen av en ny nasjon i den grad at det gir en tilknytning, men gjør samtidig at en nasjon skiller seg fra en annen. På 1800-tallet var dette svært viktig for det norske folk for å gi en følelse av selvstengighet. I tillegg var det viktig å få et eget språk på denne tiden, fordi det gjorde det lettere for forfattere å uttrykke seg, uten å mangle ordforråd.

2. Romantikken er den tidsepoken der man så tilbake på det gamle og naturlige, og man la mye vekt på den vakre og ville naturen. Nasjonalfølelse var i større eller mindre grad viktig og det er typisk at ønske om å bygge en nasjon skulle vokse frem nettopp i romantikken. Det var viktig at fellesskapet kunne bindes sammen gjennom språk og felles fortid. Derfor ble det naturlig å hente frem gamle dialekter fra forskjellige steder i Norge og danne et felles språk, i stedet for å legge vekt på dansken.

3. Det er flere nordmenn fra 1800-tallet som kan regnes som bokmålets ”bestefar”. Vi har Knut Knudsen kalles gjerne for bokmålets far og han kom med initiativet om å endre enkelte rettskrivningsprinsipper (f.eks fra Control à Kontrol). Han fikk selv ikke oppleve sine egne ideer i praksis, men de skulle være med på å grunnlegge dagens bokmål.

Wergeland var en forfatter på denne tiden som bidro med å etablere bokmålet. Han byttet ut mange danske ord med ord fra den daglige talen i tekstene sine.

4. Asbjørnsen og Moe dro rundt i Norge og samlet inn eventyr (slik som Den syvende far i huset). Da som nå, fantes det mange dialekter, og Asbjørnsen og Mo satte sammen en mellomting av disse dialektene og dansk. De var også nødt til å bruke ord fra dialekter for at det skulle høres mest mulig liket ut som slik de ble fortalt. Dette bidro til en overgang fra dansk til bokmål.

5. Knud Knudsen ble født på begynnelsen av 1800-tallet og var lærer i norsk og språkforsker. Han er kjent for sine ideer om å fornorske det danske skriftspråket og danne det som vi i dag kalle bokmål. Han ønsket at man utvidet og utviklet et norsk ordforråd, og han fant dermed på mange nye ord, eller hentet frem ord fra dialekter, menge eksisterer i dag. Flere forfattere på denne tiden tok i bruk fornorsking av skriftspråket. Vi har blant annet Bjørnson, som nevnt over, Asbjørnsen og Moe, og Henrik Wergeland.

6. Ivar Aasen ble også født på begynnelsen av 1800-tallet og var dikter og språkforsker. Vi kjenner han godt som grunnleggeren av nynorsk. Ivar Aasen dro rundt og fanget opp kjennetegn ved ulike dialekter i hele Norge, og samlet dem til et felles språk, landsmålet. Arne Garborg var en forfatter på denne tiden som skrev konsekvent bare på nynorsk/landsmål. Han var en av forfatterne som kunne utfolde seg ved hjelp av det nye skriftspråket.

7. ”Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej” er et sitat fra Knud Knudsen. Gjennom dette sitatet peker han på at endringer har størst nytte dersom de skjer gradvis og ikke veldig raskt. Her tenker han på språkovergangen. Han mente at det nye språket ville få mye større suksess dersom folk fikk litt tid på seg til å innfinne seg med det i dagliglivet, enn hvis det skjedde fort og dramatisk.

8. Skandinaviske forfattere møttes i 1869 til et rettskrivningsmøte i Stockholm. Man ønsket med dette å oppnå enkelte felles rettskrivningsregler som man kunne være enige om. Det var som sagt skandinaviske forfattere som deltok i dette møtet, og bland dem var for eksempel de norske forfatterne Knud Knudsen og Henrik Ibsen. På dette møtet kom man frem til:

1. man skulle bruke latinske bokstaver og ikke gotiske

2. i ord skulle to a-er endres til en å

3. man skulle skrive substantiv med små bokstaver og ikke store (slik som man gjør på tysk)

9. Jamstillingsvedtaket fra 1885 gikk ut på at bokmål (riksmål) og nynorsk (landsmål) skulle være likestilt som språk (også i dag). Dette vedtaket er i dag grunnen til at begge språkene skal læres på skolen. Dette vedtaket gir en også rett til å levere inn offentlige papirer på både bokmål og nynorsk

10. I 1878 kom et vedtak som sa at ”Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog”. Når barna skulle undervises på sitt eget talespråk, ville de få større utbytte av undervisningen. Det var veldig stor variasjon i talespråket hos elevene, og det var riktigere med denne typen undervisning.