Kjennetegn ved modernismen er at det bryter med det som alt er etablert og at det er svært frie linjer. I dikt er det lite rim og rytme, og i skuespill og romaner finner vi eksperimentering med uvanlige komposisjoner. Man finner gjerne mistillit, angst og skepsis til samfunnet og hvordan det vil utvikle seg, fremtidspessimisme. Stemningen er gjerne trist og man legger helst vekt på moderne fenomener. Grunnet til at forfattere på 1890-tallet bryter med den tradisjonelle tradisjonen var at de var kritiske til den retningen samfunnet beveget seg mot. Vi kan se på den nye retningen som en protest mot den nye og moderne. Forfatterne følte seg fremmedgjorte og hjemløse og så på verden som kaotisk.
Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i 1866 og var en kjent norsk forfatter. Han regnes som en av de første modernistene i Norge. I 1893 kom han ut diktsamlingen Digte som skilte seg ut fra annen norsk litteratur på den tiden. ”Jeg ser” er et kjent dikt som står i denne samlingen. Her beskriver han den fremmedfølelsen mange forfattere følte ovenfor moderniteten.
De gråblå skyene Sigbjørn Obstfelder beskriver, skal forestille den forurensningen som kommer fra industrien. Han viser at han ikke føler han er en del av verden han ser, men han ser ned på alt det som er fremmed. Han begynner med å se på verden på avstand, men kommer nærmere inn på mennesker og byen. Skyene går fra å være hvite, til å bli tunge og regnfulle. Temaene er fremmedfølelse, angst og ensomhet. Sigbjørn Obstfelder bruker gjentakelser: ”Jeg ser” og ”dette er altså..”
Modernistiske trekk i diktet er en redsel og fremmedfølelse ovenfor det moderne og nye. Det er typisk med pessimisme overfor fremtiden, en undrende og uforstående tone. Det er en uvanlig rytme i diktet i forhold til det som var vanlig på denne tiden og det er lite faste linjer, med ufullstendig setninger og utrop.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar